Den store Artsjakta 2017 – Noregs største kartleggingsdugnad over naturlege nasjonalskattar

Ein av lokalitetene der Gunnar samla (foto: G.M. Kvifte).
Den eine av lokalitetane i Hordaland der Gunnar samla (foto: G.M. Kvifte).

Måndag 5. juni arrangerte vår favoritt-miljøvernorganisasjon SABIMA det årlege arrangementet “Den store artsjakten”. På denne datoen samla dusinvis av ivrige amatørar og fagpersonar inn data om ulike artar og kor dei var å finna; både innanfor plantar, fugl, pattedyr, sopp og så klart insekt. I skrivande stund (14.11 den 8. juni) er det lagt inn over 680 observasjonar i www.artsobservasjoner.no, kor 55 er virvellause dyr (altså insekt, edderkoppdyr, sneglar og andre artige småkryp). Fleire funn vil utvilsamt dukka opp utover dagen, for det er gjeve premier ein kan venta seg om ein stikk av med ein av sigrane.

den-store-artsjakten-2017-003-2-edit
(Foto: G.M. Kvifte).

Fleire av oss deltakarane i rikmyrsprosjektet var sjølvsagt med på arrangementet — Linn var i Hedmark for å supplera fjorårets fangst og brukte dagen både på å samla fluger og på å observera ulike planter og fuglar, både på rikmyrsprosjektet sine “faste” lokalitetar og på andre interessante naturtypar i området. Samtidig rusla eg (Gunnar) rundt i skjulte naturperlar i bergensområdet og leitte etter skjulte skattar i Sanddalsbotnen (mot Sædalen, for dykk som er kjende i Bergen), og langs Nesttunvatnet. I tillegg blei det drive ei Malaisefelle spesifikt for prosjektet i edellauvskogsområdet Geitrem på Osterøy.

Funnlista mi (Gunnar si altså) er ganske kort, då eg konsentrerte meg om det eg kan best – mygg og fluger, med hovudvekt på artar i tilknytnad til ferskvatn og andre fuktige habitat. Av særleg spanande funn kan eg nemna den første påviste lokaliteten for sommarfuglmyggen Pericoma blandula i ytre Hordaland, første funn av u-myggen Dixa dilatata frå vestlandet, og ikkje minst sju eksemplar av Opetia nigra, ei daudved-levande fluge som enno ikkje har noko norsk namn (fig. X). Det er fordi den enno ikkje er publisert frå Noreg – me har med andre ord funne ein ny art for Noreg gjennom artsjakta!

opetia-nigra-male-edit

opetia-nigra-female-edit
Hannen (øvst) og hoa (nedst) av Opetia nigra, som er ein heilt ny familie for Noreg (foto: G.M. Kvifte).

Linn kan på si side skilta med 162 registrerte arter, då ho i tillegg til å samle insektar i Hedmark registrerte alt ho rakk å sjå på sin veg tilbake til Vestlandet.

Rikmyra Sandåker i Løten kommune, der Linn jakta etter arter 5. juni (foto: L.K. Hagenlund)
Rikmyra Sandåker i Løten kommune, der Linn jakta etter arter 5. juni (foto: L.K. Hagenlund)

Bland desse er fleire nye funn av dårleg kjende eller lite utbreidde arter, som bladbilla Aphthona lutescens, som var funne heilt i nordgrensa for si ubreiing. Det vart óg fleire nye fylkesfunn av tovengjer for Hedmark:

Snegleflugene Renocera striata og Hydromya dorsalis. R. striata er lite vanleg i Noreg og er tidlegare berre kjend frå Finnmark, Nordland og Rogaland. Desse flugene lever av ertemuslingar (Pisidium) og kan finnast i habitater som myrar, tjern og heleofyttsumpar (Rozkošný XXXX, Knutson & Berg 1971). H. dorsalis er kjend frå norke få lokalitetar i Oslo, Rogaland, Troms og Finnmark (Knutson & Berg 1971).

Vassflugene Coenia curvicauda, med funn i Artskart frå Akershus og Oslo, men enno ikkje pulisert frå Noreg, Dichaeta caudata, tidlegare kjend frå få lokalitetar i Oslo, Rogaland og Hordaland (Greve, Hansen & Rognes 2003), og Psilopa polita, med berre to tidlegare funn frå Noreg (sjå artskart).

Død bever (foto: L.K. Hagenlund).
Død bever (Castor fiber) (foto: L.K. Hagenlund).

 

I tillegg fekk ho meir spektakulære naturopplevingar som funnet av ein nyleg daud bever, truleg drept av ulv. Av andre oppsiktsvekkande funn kan ein notera seg at då ho la planta ugrasløvetann, Taraxacum officinale, inn i systemet fekk ho gratulasjon om at det var Hedmarks første observasjon av arten. Dette er, som mange lesarar nok vil skjønna, ikkje fordi løvetann er spesielt sjeldan eller vanskeleg å finna, men fordi særs mange artar er veldig underrapporterte i Noreg.

Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) som nettopp har skifta ham (foto: L.K. Hagenlund)
Firflekklibelle (Libellula quadrimaculata) som nettopp har skifta ham (foto: L.K. Hagenlund)

 

Artsobservasjoner er eit strålande tilbod til insektnerdar, edderkoppfantastar, fuglekikkarar, lystfiskarar, hobbybotanikarar, soppsankarar, hagedyrkarar og alle andre som likar å vera ute i naturen og legga merke til det som finnest der. Kvaliteten på observasjonane er gjennomgåande høg, og mange av dei mest aktive brukarane er òg særs respekterte menneske i fagmiljøa. Funna i artsobs blir brukt både i naturforvalting og i forsking, og er særleg viktige når det gjeld å kartlegga norsk fauna og flora. Og sist, men ikkje minst, er det moro å vera med på!

Har du sett ein løvetann, ein svarttrost eller kanskje den langbeinte urmyggen Pachyneura fasciata? Meld deg på www.artsobservasjoner.no då vel!

firfisle-strandvegen-44
Nordfirfisle (Zootoca vivipara) vart funnen ein dag for tidleg for artsjakten (foto: L.K. Hagenlund).

 

Gunnar M. Kvifte og Linn K. Hagenlund

 

Referansar:

Greve, L., Rognes, K., & Hansen, L.O. (2003) Notiphila (Dichaeta) caudata Fallén , 1813 (Diptera, Ephydridae) in Norway. Norwegian Journal of Entomology 50, 137-138.

Knutson, L.V. & Berg, C.O. (1971) The Malacophagous flies of Norway (Diptera, Sciomyzidae). Norsk entomologisk Tidsskrift 18, 119-134.

Rozkošný, R. (1984) The Sciomyzidae (Diptera) of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomological Scandinavica

Siebke, H. (1877) Enumeratio Insectorum Norwegicum, Fasculum IV, Catalogum Dipterorum continentem. 255 pp. A. W. Brøgger, Christiania.

Vårfluer – sommerfuglenes uglamorøse søstre

phryganea-grandis-by-ryszard
Figur 1. Phryganea grandis L., er en av de største vårflueartene vi har (foto: Ryszard Ricosz wildlife gallery, flickr.com [CC BY-NC 2.0]).
Har du sett nasjonalfuglen vår, fossekallen (fig. 2), dykke etter mat i elvene? Da leter den trolig etter vårfluelarver. Og spør fluefiskere om ikke de har noen vårflueimitasjoner liggende i fiskevesken.

Vårfluene kan kanskje ikke konkurrere med sommerfuglenes fargeprakt, men de er en uunnværlig del av faunaen.

Fornøyd fossekall (Cinclus cinclus) med vårfluelarver i nebbet (foto: Ian Preston - CC by 2.0).
Figur 2. Fornøyd fossekall (Cinclus cinclus (L.)) med vårfluelarver i nebbet (foto: Ian Preston, flickr.com [CC by 2.0]).

Vårfluer eller Trichoptera er den mest artsrike ordenen av rent akvatiske insekter med mer enn 15.000 arter globalt. Fra Norge er det kjent rundt 200 arter fordelt på 19 familier. Larvene lever både i stillestående og rennende vann. Mange bygger transportable hus for å beskytte seg mot rovdyr (skjønt fossekallen har for lengst funnet ut av hvordan den skal hanskes med de), og hvis du sitter og titter ned i en bekk kan du ofte se små “vandrende rør” av grus eller plantedeler (fig. 3). Andre arter spinner nett eller tunneler av silke hvor de lever og det finnes også frittlevende vårfluelarver.

Vårfluelarve i huset sitt (foto: iandraz - CC BY-NC 2.0).
Figur 3. Vårfluelarve i huset sitt (foto: iandraz, flickr.com [CC BY-NC 2.0]).
Og om du ønsker deg et virkelig spesielt smykke kan du bestille deg øredobber laget av vårfluelarver – det finnes smykkekunstnere som har våfluelarver i akvarier og gir dem små biter av gull, perler og annet som de bruker til å lage hus av, og som blir til øredobber og andre smykker (fig. 4).

gullvarflue
Figur 4. Vårfluelarve som ville ha gjort onkel Skrue misunnelig (foto: Frédéric Delpech).

 

Vårfluer utgjør en viktig del av kosten for ørret og laks, og dette har så klart fluefiskere fått med seg. Vårfluer er modell for mange tørrfluer og den første oversikten over de Norske artene ble publisert i Oslo Sportsfiskeres Årbok i 1936.

trout-caddis
Fig 5. Ørret fanget med vårflueimitasjon (foto: Pat Dorsey).

 

Den første sjekklisten med fylkesfunn over Norske arter ble publisert av Reidar Brekke i 1946. Senere har særlig John O. Solem, NTNU-Vitenskapsmuseet i Trondheim, gitt mange bidrag til kunnskapen om gruppen. Da jeg begynte å studere insekter fikk jeg vite at artene stort sett var hårete, brune og vanskelige å identifisere, så vårfluer var en gruppe man bare kunne hoppe over. Men det stemmer overhode ikke! Mange voksne vårfluer har karakteristiske mønster i vingene, enkelte er til og med skinnende metalliske.

Til de høyere nivåene, familie og slekt, kommer man gjerne frem til ved å telle antall palpeledd, se etter om de har punktøyne (oceller) eller ikke, og telle antall sporer på hvert av de tre benparene – art konstaterer man ved å studere bakkroppsspissen.

Fig. Generelle kjennetegn hos vårfluer (foto: Hallvard Elven [CC BY 3.0].
Figur 6. Generelle kjennetegn hos vårfluer (foto: Hallvard Elven, Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo [CC BY 3.0].

Selv om innsamlingen i 2016 var fokusert på faunaen på rikmyrene ble det også tatt en del vårfluer på andre lokaliteter. Så langt har vi identifisert omkring 80 arter tilhørende 15 familier og en rekke av disse later ikke til å være funnet i den nordlige delen av fylket tidligere. Fra Hedmark er det kjent rundt 130 arter og selv om mange antagelig bare er utbredt i de sydligste delene av fylket bør det fremdeles være en god del arter igjen å finne nord i Hedemark (HEN).

Familien Rhyacophilidae (fig. 7) var representert med arten Rhyacophila nubila Zetterstedt. Larvene er rovdyr og lever i rennende vann. Om man snur steiner i en elv eller bekk finner man ofte de grå, husløse larven som krabber omkring på undersiden av steinene.

Larve av Rhyacophila sp. (foto: Andrew Hoffman [CC BY-NC-ND 2.0).
Figur 7. Larve av Rhyacophila sp. (foto: Andrew Hoffman, flickr.com [CC BY-NC-ND 2.0).

To arter av Familien Hydropsychidae ble fanget ved Glomma. Familien har larver som spinner små nett mellom steinene i elva og fanger andre insektlarver etc. som kommer drivende med strømmen – omtrent på samme måte som edderkoppene på land (fig. 8).

hydropsyche-larve
Figur 8. Larve av Hydropsychidae (illustrasjon: Trond Andersen, Universitetsmuseet i Bergen).

Familien Phryganeidae var representert med flere arter. De lever gjerne i vegetasjonsrike vann hvor larvene bygger hus av plantedeler som de spinner sammen i en karakteristisk spiralform (fig. 9). Phryganea grandis L., en av våre største vårfluer tilhører denne familien.

Larve av Phryganeidae (foto: Dmccabe via Wikimedia Commons [CC BY-SA 4.0]
Figur 9. Larve av Phryganeidae (foto: Dmccabe via Wikimedia Commons [CC BY-SA 4.0]

Familien Limnephilidae er vår mest artsrike familie, og vi fanget mer enn 40 forskjellige arter. Larvene lever i både stillestående og rennende vann og bygger hus av plantedeler eller stein. Av slekten Limnephilus er det kjent bortimot 40 arter i Norge og noen av disse som f.eks. L. elegans Curtis har et svært karakteristisk vingemønster. Navnet Vårfluer er egentlig noe misvisende. Vi finner svært få arter på våren. Derimot flyr mange Limnephilidae-arter på høsten og disse burde kanskje hete «Høstvårfluer»

Limnephilus coenosus (foto: Janet Graham)
Figur 9. Limnephilus coenosus Curtis (foto: Janet Graham, via Wikimedia Commons [CC BY 2.0]).

En annen karakteristisk familie er Leptoceridae. De voksne dyrene har smale vinger og svært lange antenner. Vi finner dem både ved stillestående og rennende vann og om kvelden svermer hannene av mange arter lavt over vannflaten. Mystacides azurea L., var en vanlig art i Hedmark; den har blåsvarte metalliske vinger og lange palper i tillegg til de svært lange antennene (fig. 10).

Mystacides azurea (foto: H. Baas).
Figur 10. Mystacides azurea, L. (foto: H. Baas, copyright: Saxifraga).

 

Trond Andersen og Linn K. Hagenlund

Kven var det som beit meg?

https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0/
Regnklegg Haematopota pluvialis (Linnaeus, 1758) med skumle hensikter. (Foto: Volkmar Becher CC BY-SA 2.0.)

Du har vel opplevd det eit par gongar. Du er ute og går tur i skog og mark i litt blaute områdar då noko plutseleg bit deg i nakken eller på armen. Det er den hersen kleggen.

Klask! Tok den!

Men ein klegg er ikkje berre ein klegg. Klegg og blinding høyrer til familien Tabanidae. I Noreg har det blitt observert 44 ulike kleggeartar (Falck, 2014). Med andre ord, det er ein del forskjellige klegger som kan ha bitt deg. Men korleis kan vi finne den skuldige? Til å byrja med kan ein lure på om det har noko med kor i landet ein er. Er du lengre nordover i landet er det eit mindre utval av kva klegger som kan ha bitt deg. Der oppe finn ein som oftast meir vanlege kleggtypar som til dømes svartfotblinding (Chrysops nigripes Zetterstedt, 1838), regnklegg (Haematopota pluvialis Linnaeus, 1758) og gullhårklegg (Hybomitra auripila (Meigen, 1820)) (Falck, 2014). Lengre sør i landet vert variasjonen ein del større. Felles for dei alle er at dei likar fuktige myr-liknande områdar. Dei kan leva i høgareliggjande plassar og nokon føretrekk til og med det. Det kan verka som at nokre kleggar føretrekk meir kalkrike myrar, men det er det ikkje nokon konsekvente data på enda.

Ettersom det no visar seg å vera vanskeleg å kunne bestemme kleggen utifrå kor du er i landet, må ein gjerne ty til andre teknikkar. Å bestemme ein kleggeart heilt til artsnivå krevjar ein lupe eller stereoskop samt den rette litteraturen. I Europa og Noreg er det forholdsvis lite litteratur som går i djupna på dette, men det finnast to bøker eller artiklar ein kan nytte. Visst ein går djupt til verks og vil dekkja over alle kleggeartar i Europa kan du nytta «The Horse Flies of Europe: (Diptera, Tabanidae)» av Milan Chvála, Leif Lyneborg og Josef Moucha. Der kan ein lesa i detalj om livet og utspreiinga og morfologien av kleggar i Europa. Det einaste aberet med den boka er at den er frå 1972. Med andre ord, den er ikkje nødvendigvis heilt oppdatert når det gjelder observasjonar. Den skal midlertidig dekkja alle artar klegg som ein veit om per i dag og, med nokre moglege unntak. Ein bok som går mykje meir på norske kleggartar er artikkelen til Morten Falck i Norwegian Journal of Entomology som blei utgjeven i 2014. Den er ganske så oppdatert på kva artar som er i Noreg og inneheld gode beskrivingar om kva for trekk ein skal sjå etter når ein nøklar kleggen.

Ikkje alle har tilgang på utstyr som lupe eller stereoskop, som ein treng for å komme heilt til artsnivå for dei fleste kleggane. Men dei fleste kan komme fram til kva slekt kva for ein slekt denne kleggen høyrar heime i. For å ta dei enkle først. Chrysops, som er ein underslekt av blindingar, er lett attkjenneleg grunna den brune stripa på vengen (fig. 1).

chrysops-relictus-open-domain
Figur 1. Blindingen Chrysops relictus Meigen, 1820. Ein tjukk brun stripe går tvers over midten av vengen.

I tillegg vert Chrysops sjeldan over 1.5 cm store. Som eit ekstra kjenneteikn har Chrysops lengre antenner enn dei andre kleggeslektene. Den andre på lista med lett attkjennelege vengar er Haematopota, regnklegg. Den kan du kjenne att på at vengen er full små brune og gråbrune flekker samt at vengen har nesten eit slags ruglete utsjånad (fig. 2). Denne vert og sjeldan større enn 1.5 cm. Det er 4 artar av Haematopota i Noreg, men H. pluvialis er desidert den vanlegaste av dei fire som har blitt observert i Noreg.

Fig. 2. Haematopota pluvialis på leiting etter lunsj.
Figur 2. Regnklegg (Haematopota pluvialis (Linnaeus, 1758)) klar for lunsj. Her ser ein dei brune til gråbrune flekker og mønsteret i vengja som er karakteristisk for slekta.

Ein slekt som er meir sjeldan i Noreg er Atylotus. Den kan ein enklast kjenne att ved at den har store auge, mykje større enn andre kleggartar. Auga til Atylotus er såpass store at den har knapt frons, altså området mellom auga. Atylotus er og av mindre storleik, omtrent aldri større enn 1.5 cm.

atylotus-plebejus-ver-2-linn
Figur 3. Plebeierklegg Atylotus plebejus (Fallén, 1817). Lett å kjenne att på dei store auga i førehald til andre kleggeslektar. (Foto: Stein Skoglund Skåtøy.)

Så kjem vi til dei som kan vera vanskeleg å skilja frå kvarandre. Først ut er Heptatoma. Den er det er berre ein art av, Haematopota pellucens, men den kan minne og Hybomitra og Tabanus. Måten å skilje dei på, utan lupe, er å sjå på fargemønster. Det skal seiast at dette ikkje er ein eitt hundre prosent sikker metode. Klegg har ei lei tendens til å ha variabel utsjånad, sjølv innan arten.

Heptatoma er annleis i den forstand at den er sort på 2\3 av bakdelen og har klare venger. I tillegg plar den å ha fire band på auga, kvar dei to midtarste kan henge saman i ei løkke (fig. 4). Banda på auga er av metallisk blå til gul (Chvàla, Lyneborg, & Moucha, 1972).

Heptatoma pellucens
Fig. 4. Heptatoma pellucens (Fabricius, 1776), på norsk vassklegg. Liknar på Hybomitra og Tabanus, men det er berre ein art, og den er meir sjeldan å få tak i. Banda på auga kan du ikkje sjå her grunna av at dei forsvinn når arten vert tørka ut. (Foto: Stein Skoglund Skåtøy.)

Hybomitra og Tabanus liknar på denne, men det er ein viss forskjell. Dei er som oftast litt større enn Heptatoma og er meir vanleg i Noreg enn Heptatoma. Måten du kan skilja mellom Hybomitra og Tabanus med relativt stor sikkerheit er via farger og mønster. Hybomitra har ofte sterke gule til brune fargeområdar på sida av abdomen. Desse strekkjar seg i varierande grad frå delar av magen (stergitt) til oversida av ryggen (tergitt). I nokre tilfelle dekkjer dei heile undersida av bakkroppen.

hybomitra-bimaculata
Figur 5. Her ser ein tydeleg eit gult fargemønster som går rundt nesten heile ryggen til kleggen. Dette er ein Hybomitra bimaculata (Maquart, 1826), på norsk tomerka klegg. (Foto: Stein Skoglund Skåtøy.)

Dette ser ein kan ein omtrent ikkje sjå hjå Tabanus. Tabanus manglar ofte desse markeringane bortsett frå i to artar. Tabanus bovinus Linnaeus 1758, eller kuklegg på norsk, er ein stor klegg på gjerne over to cm. Denne kleggen har disse markeringane på sidene, men sidan den er såpass stor skal det gå greitt å skilja den frå Hybomitra(figur 3). Elles kan ein finna Tabanus sudeticus Zeller, 1842, grå kjempeklegg, som har slike flekker i redusert grad.

tabanus-maculicornis
Figur 6. Småklegg Tabanus maculicornis Zetterstedt, 1842, er ein klegg som liknar på Hybomitra men som manglar fargeflekkane på sidene. (Foto: Stein Skoglund Skåtøy.)

Det den observante av oss har kanskje sett er at nokre av kleggene har band av ulike fargar på auga sine, mens nokon har ikkje. Det er grunna av at når dyret tørkar ut, mistar auga den metalliske skinen, I tillegg mister auga noko av fargane sine. Dei vert som oftast svarte til raudbrune når dei tørkar ut, noko som kjem an på arten.

Det du forhåpentlegvis har fått tatt deg med av å lese alt dette er å at det er faktisk forskjell på alle kleggane vi har i Noreg og at det er mogleg å sjå skilnadar på dei. Sjølv om det å komme heilt til art er vanskeleg, er det mogleg å finne ut av slekta relativt stor nøyaktigheit. For oss som er nysgjerrige på det som er i naturen, er det kjekt å vita at hos nokre dyr kan ein nokolunde enkelt finne ut slekta, om ikkje arten.

Stein Skoglund Skåtøy

 

Referansar:

Chvàla, M., Lyneborg, L., & Moucha, J. (1972). The Horse Flies of Europe (1 ed. Vol. 1). University of Copenhagen: Entomlogical Society of Copenhagen.

Falck, M. (2014). The Horse Flies (Diptera, Tabanidae) of Norway. Norwegian Journal of Entomology, 61(2), 268.

Lodne og lyssky luringar: Sommarfuglmygg på rikmyrer i Hedmark

 

Psychodid Pic_Edit Linn
Sommarfuglmygg som kvilar seg på mose. Foto: G.M. Kvifte.

Ei av insektgruppene me skal gje særskild merksemd til på rikmyrsprosjektet er sommarfuglmyggane — ei gruppe små lodne mygg som ikkje stikk, som overfladisk kan likna litt på små møll. Dei lever stort sett i nær tilknytnad til levestadane til larvene sine, som for dei fleste artane stort sett er å finna i fuktig jord, mose og rotnande lauv; oftast i samband med kjelder, bekkar eller dammar. Nokre artar lever òg i møk eller sopp som larver. Det er kjend rundt 3000 artar av familien på verdsbasis, og dei kan finnest på alle kontinent utanom Antarktis.

IMG_5180
Gunnar M. Kvifte på jakt etter sommarfuglmygg. Foto: L.K. Hagenlund.

Forskarar ved rikmyrsprosjektet har arbeidd med sommarfuglmygg av og på sidan 1992, då Trond Andersen publiserte det første norske funnet av arten Sycorax silacea. Verkeleg fart i sakene blei det først då Gunnar Mikalsen Kvifte byrja på mastergraden sin om gruppa i 2009, og sidan då har han kartlagt faunaen av familien i fleire europeiske og afrikanske land, inkludert å ha beskrive tidlegare ukjende artar frå Noreg, Finland, Kroatia, Spania, Tanzania, Madagaskar og Kenya. Den norske faunaen er difor vorte ein av dei betre kartlagte i verda, med 43 kjende artar; det er derimot sannsynleg at fleire artar kan stå att å finna: våre naboland, som jo har ganske lik natur som oss, kan skilta med 59 artar frå Sverige og heile 63 i Finland…

PericomanielseniKvifte2010 Genitalia
Døme på sommarfuglmygg-kjønnsdelar; dei viktigaste organsystema for å bestemma artar hjå mange ulike insektgrupper. Denne heiter Pericoma nielseni og er ein av artane me ventar å finna i Hedmark. Foto: G.M. Kvifte.

Ein kan sikrast artsbestemma sommarfuglmygg gjennom å studera mikroskop-preparat av hannen sine genitaliar. Munndelane, antennene og vengene har òg gode karakterar som kan hjelpa taksonomar å finna fram til kva art ein har med å gjera. Særskilde trekk som kjenneteiknar berre denne familien er bl.a. skjela som dekker vengene og får dyra til å likna møll, og ikkje minst dei gjennomsiktige sanseorgana askoidane som sit på antennesegmenta.

Undersøkingane våre av sommarfuglmyggfaunaen på norske rikmyrer følgjer opp både ein solid finsk forskartradisjon og Universitetsmuseene sine undersøkingar i Finnmark i 2010-2012, som til saman tek sikte på å forstå dei såkalla boreale elementa i norsk sommarfuglmyggfauna. Dette er artar som er knytt til barskogbeltet som strekk seg rundt heile den nordlege halvkula og dekkjer størsteparten av både Russland og Canada. Der Finland og Finnmark i stor grad er reine boreale økosystem ser derimot Hedmark ut til å kunne vera eit krysningspunkt med meir sørlege naturtyper, og det blir spanande å sjå om det er nordleg/austlege artar eller meir varmekjære sørlege artar som dominerar samlingane våre.

Gunnar M. Kvifte

Feltarbeid

Nå er alle fellene oppe og sorteringsarbeidet har begynt! Steffen og Linn dro på ekspedisjon nummer tre den første uka i juni.

Feller til soppmygg med Steffen i bakgrunnen som fanger teger i mosen med støvsuger! (Foto: L. K. Hagenlund.)
Feller til soppmygg med Steffen i bakgrunnen som fanger teger i mosen med støvsuger! (Foto: L. K. Hagenlund.)

Denne gangen hadde vi med materiale for å lage en annen type feller enn de første vi satt opp. Disse fellene er utviklet av Jostein Kjærandsen spesielt for å fange soppmygg. Soppmygg består av flere ulike familier av mygger (overfamilie Sciaroidea, unntatt familien Sciaridae). Takket være intens forskning vet vi nå mye mer om artsmangfoldet av soppmygg i Norge, og kjenner til rundt 1000 arter! Som navnet antyder, er de fleste av soppmyggene tilknyttet ulike typer sopp. Larvene lever i og av sopp, og av å fange små byttedyr i nettene de spinner. Når du plukker en flott steinsopp om høsten og skuffet ser at den er full av mark, da er det soppmygglarver du har funnet. Soppmygg stikker ikke mennesker og er helt ufarlige for oss. Når du ser nærmere på dem ser du at de har et dypt og kraftig bryst med lange lår og nedoverbøyd hode som får dem til å se litt underdanige ut. De er i grunnen ganske pene også!

Soppmygg i slekten Exechiopsis (foto: Amandine deschamps). https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/deed.no
Soppmygg i slekten Exechiopsis (foto: Amandine deschamps). https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/deed.no

Voksne soppmygg gjemmer seg gjerne på fuktige og mørke steder, og følger naturlige ledelinjer i landskapet (som skråninger etc.). Fellene vi satte ut nå er laget for å utnytte denne adferden. Så langt det gikk plasserte vi fellene i skråninger eller i randsonen av myra der den går over i skog. Fellene har en mørk presenning på toppen, og kan for soppmyggene se ut som ”skjørtet” på en gran. De flyr under presenningen og krasjer med en plexiglassplate midt under presenningen. Deretter detter de ned i en beholder med en blanding av sprit og propylenglykol, som bevarer dem til vi kan komme og hente dem. Det er første gangen vi prøver ut slike feller, og vi er spent på resultatene. I følge Jostein Kjærandsen er de veldig effektive og han får ofte nesten bare soppmygg i disse fellene. Det gjør også arbeidet vårt med å sortere ut de ulike gruppene av insekter mye lettere, og det kan være at disse fellene også får noen andre arter enn de soppmyggene som også går i malaisefellene våre.

Vi var skikkelig heldige med været, med sol og sommervarme. Heldigvis var det for tidlig for den helt store hedmarkske myggplagen (og ikke er det stikkemygg vi er ute etter heller).

Livet som feltbiolog er ikke verst! (Foto: S. Roth.)
Livet som feltbiolog er ikke verst! (Foto: S. Roth.)
Til frokost fikk vi selskap av en flokk med lavskriker Perisoreus infaustus (foto: L.K. Hagenlund):
Til frokost fikk vi selskap av en flokk lavskrike (Perisoreus infaustus) (foto: L.K. Hagenlund).
Er det noen spennende fluer inni her? (Foto: S. Roth)
Er det noen spennende fluer inni her? (Foto: S. Roth)
Steffen på jakt etter vannlevende teger (foto: L.K. Hagenlund).
Steffen på jakt etter vannlevende teger (foto: L.K. Hagenlund).
Steffen gikk ikke selv på vannet, men samlet noen små vannløpere! (Foto: L.K. Hagenlund)
Entomologer blir grepet av høytidsstemning når de har sjansen til å gjøre sjeldne funn. (Steffen gikk ikke selv på vannet, men samlet i hvert fall noen små vannløpere!) (Foto: L.K. Hagenlund.)
Linn er fornøyd med kveldens fangst av vannfluer (Ephydridae). Riktignok ikke ved myr, men det er vanskelig å legge fra seg håven! (Foto: M. Hagenlund.)
Linn er fornøyd med kveldens fangst av vannfluer (familie Ephydridae). Riktignok ikke ved myr, men det er vanskelig å legge fra seg håven selv om man ikke offisielt er på jobb! (Foto: M. Hagenlund.)
Snille Mari Hagenlund som har hjulpet oss masse. På fanget er lille Tundra som snart skal bli tiurens skrekk! (Foto: L.K. Hagenlund.)
Snille Mari Hagenlund som har hjulpet oss masse. På fanget er lille Tundra som snart skal bli tiurens skrekk! (Foto: L.K. Hagenlund.)
Kveldsmat og bål ved Bjørsjøen etter en lang dag i felt (foto: L.K. Hagenlund)
Kveldsmat og bål ved Bjørsjøen etter en lang dag i felt (foto: L.K. Hagenlund)

 

Hvorfor er vi opptatt av insekter på rikmyrer?

I det første innlegget skrev vi litt om hvorfor vi holder på med dette prosjektet. Rikmyrer (myrer som er rike på kalk og andre oppløste næringssalter) er kjent for å ha et rikt antall plantearter. Her kan vi finne mange sjeldne og rødlistede arter, inkludert mange orkideer, og botanikere fryder seg over slike områder.

engmarihand- norske-orkideer.no
Engmarihånd Dactylorhiza incarnata (foto: norske-orkideer.no)
Gullmyrklegg foto by Digitalt Fortalt
Gullmyrklegg Pedicularis oederi (foto by Digitalt Fortalt, http://digitaltmuseum.no)

Vi vet ikke like mye om hva slags dyr vi kan finne på slike områder, i hvert fall ikke i Norge. Studier fra Finland har vist at på rikmyrer er det også et rikt insektliv (se f.eks. Salmela & Ilmonen, 2005; Salmela, Autio & Ilmonen, 2007; Salmela & Ilmonen, 2005).

For oss entomologer er det mer enn god nok grunn til å kaste oss entusiastisk ut i gjørmete myrer, putte hodet inn i en håv full av eitermaur og utsette oss for alle Femundens stikkemygg og knott. Her kan vi lære mer! Vi kan finne sjeldne og uoppdagede arter for Norge, kanskje også arter som er helt ukjent for vitenskapen!

For vanlige folk kan det nok virke noe sært og aparte, og det forstår vi (i hvert fall nesten)…

Det er i grunnen flere spørsmål vi kan stille: Hvorfor skal vi lære mer om hvilke arter insekter som finnes i Norge? Hvorfor skal vi vite hvilke insekter som finnes på rikmyrer og andre myrer? Og det er flere ulike svar, som ofte henger sammen: Forskere er opptatt av å vite, av å lære mer. Kunnskap har verdi i seg selv, og kunnskap fører også til mange andre ting.

Ofte snakker vi om nytteverdien av arter. Insekter er viktige deler av økosystemet. De oppfyller mange ulike og kritiske roller i naturen. Å kjenne til hvilke insekter vi har i naturen og i ulike habitater (leveområder) er første ledd i å lære mer om rollene og oppgavene de utfører i naturen. Hvilke andre dyr og planter er de viktige for? Er de mat for noen? Hjelper de til å rydde opp, altså spise døde dyr, treverk og planter? Er de rovdyr eller parasitter som holder bestandene av andre småkryp i sjakk? Kan de overføre sykdom til dyr og planter? Og mange andre slike spørsmål. Det er ikke bare bier og meitemark som er viktige for oss, det er et vell av ulike småkryp som utspiller sine små og store roller i et uhyre innfløkt system.

Det er mye snakk om myrer og nytteverdien av disse for tiden. Endelig har både politikere og media fått øynene opp for at myrer ikke bare er skrotmark som det er best å drenere jo før jo heller! Myrer er veldig effektive CO2-lagrere. Norske myrer inneholder karbon tilsvarende 3,5 milliarder tonn CO2. Det tilsvarer Norges totale klimagassutslipp i 66 år! Når myrer dreneres slipper de ut CO2-en de har lagret og voilà! – mer CO2 i atmosfæren som bidrar til klimaendringer. Myrer er dessuten veldig gode til å holde på vann, og er derfor gode flombarrierer. Når myrer dreneres mister vi de naturlige flombarrierene. Ikke så lurt når vi vet at vi går inn i en tid med villere og våtere vær…

Rikmyrer (som også er den myrtypen som er mest preget av menneskelig aktivitet) ligger på kalkrik berggrunn. Mens andre myrer domineres av torvmoser (Sphagnum spp.) domineres rikmyrene av såkalte brunmoser, deriblant Myrstjernemose, rødmakkmose, stormakkmose, gullmose og piperensermose. De har vanligvis mye gress og en kan ofte finne orkideer og sjeldne planter. Tidligere ble mange rikmyrer slått for å skaffe høy, men etter at det opphørte har mange av de blitt grøftet og beplantet med skog. Rikmyrer er blitt sjeldne naturtyper på grunn av menneskelig aktivitet, men ennå har vi en del intakte rikmyrer i Norge. Mange andre steder i Europa står det enda dårligere til, og sånn sett har Norge et ansvar for å ta vare på de rikmyrene vi fremdeles har, både utfra et nytteperspektiv, på grunn av at de er hjem for mange arter som kan være viktige for oss mennesker og at de lagrer CO2, og utfra et etisk perspektiv. Vi har et ansvar for å ta best mulig vare på jorda vår for kommende generasjoner og vi har heller ingen rett til å ødelegge den for de andre artene vi deler den med.

Vil du lese mer om myr anbefaler jeg på det sterkeste å gå inn på Sabimas nettsider: http://sabima.no/myr

 

Referanser:

Salmela, J. (2008) Semiaquatic fly (Diptera, Nematocera) fauna of fens, springs, headwater streams and alpine wetlands in the northern boreal ecoregion, Finland. W-album 2008: 3–63.

Salmela, J., Autio, O. & Ilmonen, J. (2007) A survey on the nematoceran (Diptera) communities of southern Finnish wetlands. Memoranda Soc. Fauna Flora Fennica 83: 33–47.

Salmela, J. & Ilmonen, J. (2005) Cranefly (Diptera: Tipuloidea) fauna of a boreal mire system in relation to mire trophic status: implications for conservation and bioassessment. Journal of Insect Conservation 9: 85–94.

Kom mai du skjønne milde… Brrr!

Andre tur gikk av stabelen 12.-14. mai. Denne gangen reiste jeg (Linn) alene for å sette opp de siste malaisefellene og sjekke fangsten vår hittil.

Det har sine fordeler å ha kontakter blant lokalbefolkningen. Da jeg kom frem på torsdagskvelden var det tilfeldigvis bursdagen til min søsters samboer, og jeg ble budt på champagne og fireretters middag med indrefilet av reinsdyrkalv til forrett, deretter grillet indrefilet av tiur og duebryst med nydelig salat og potetsalat, så tiurbryst, etterfulgt av browniekake.  NAM!

*Marius griller2
Tiur og due på grillen (foto: M. Hagenlund).

Takket være en varm pinse var snøen smeltet på de høyereliggende myrene vi besøkte sist og jeg fikk undersøkt indikatorarter nærmere og satt opp fire nye malaisefeller. Fellene vi satt opp sist hadde bra med materiale selv så tidlig i sesongen, og vi kommer neppe til å bli arbeidsledige med det første!

Insekter fra malaisefelle (foto: L.K. Hagenlund)
Insekter fra malaisefelle (foto: L.K. Hagenlund)

Men vinteren bestemte seg for å gjøre noen siste krampetrekninger. Jeg startet turen med 23 grader og sol, og var gjennom regn og snø i løpet av dagen før jeg avsluttet i kveldingen med en haglskur og 4 grader. Men jeg klager ikke! Å være feltbiolog er ikke så dumt, i hvert fall ikke når man får kjøre på nesten øde veistrekninger med furuskoger og myrer og hvitkledte fjelltopper, og får se harepus hoppe over veien.

*Untitled_HDR2 Jøgåsmyra
Jøgåsmyra i Rendalen (foto: L.K. Hagenlund).
Malaisefelle på Bjørvollen, en ekstremrik myr nær Tolga. (Foto: L.K. Hagenlund).
Malaisefelle på Bjørvollen, en ekstremrik myr nær Tolga. (Foto: L.K. Hagenlund).
*IMG_7232
Harepus hoppet over veien foran meg (foto: L.K. Hagenlund).

Tilbake på plass halv ett om natta vekket jeg søsteren min, Mari: Det er noen dyr som uler ute! Hun gned seg i øynene og var mindre imponert. Det var sikkert bare naboens huskyer… De har dessuten hatt ulv i hagen flere ganger i løpet av vinteren, så det er ikke så eksotisk som det var da hun først flyttet hit.

Neste morgen fikk jeg med meg Mari for å tømme de to siste fellene rett sør for Evenstad og hun påtok seg jobben som paparazzi. Myra var adskillig bløtere etter at tæla gikk og støvler var til ingen nytte, så det var bare å kle av seg på beina. Kaldt!!!

Kalde tær!!! (Foto: M. Hagenlund).
Kalde tær!!! (Foto: M. Hagenlund).

Så bar det hjemover igjen. Nå kan sorteringsarbeidet begynne!

Feltsesongen har begynt!

Elefantmyra
Ulvåkjølen-Sundsetra, rikmyr i Engerdal kommune. (Foto: L.K. Hagenlund)

Takket være en forholdsvis mild vinter med lite snø kunne vi starte feltsesongen i Hedmark allerede sisten uken i april.

Formålet med denne turen var først og fremst å undersøke lokaliteter som vi på forhånd hadde funnet i Miljødirektoratets Naturbase og velge ut de lokalitetene vi vil sette ut feller på. Vi ville også begynne så snart snøen forsvant for å ikke gå glipp av begynnelsen av sesongen og de tidligste insektene.

Teamet på denne turen besto av Trond Andersen, Linn K. Hagenlund, Gunnar M. Kvifte, Steffen Roth og Jukka Salmela. Vi tok base på Høgskolen i Hedmark campus Evenstad og fikk leie rom på Musefarmen. De hadde (heldigvis) ikke museoppdrett der nå lenger, og vi delte i stedet huset med noen studenter fra Nepal.

Gunnar, Jukka og Steffen ankom først, og stemningen ble noe laber da de våknet opp den første morgenen til 20 cm nysnø… Heldigvis smeltet det meste i løpet av dagen og litt sør for Evenstad var det bart, så de kunne begynne å undersøke lokaliteter.

Da resten av crewet kom frem om ettermiddagen var det meste av snøen smeltet og stemningen betraktelig bedre! -Skjønt borte på Evenstad måtte vi tåle humring om vestlendinger som kommer for å gjøre feltarbeid i april!

*IMG_7023
Gunnar viser entusiasme for moser! F.v. Jukka, Steffen, Gunnar. (Foto: L.K. Hagenlund)
*IMG_6945
Stormakkmose Scorpidium scorpioides (Hedw.) – en indikatorart for rikmyr (Foto: L.K. Hagenlund)

De påfølgende dagene undersøkte vi myrer som var listet opp som intermediære, rike og ekstremrike i Naturbase, for å se hvilke vi skulle velge ut til fellene våre. Rapportene i Naturbase var i flere tilfeller basert på undersøkelser på nittitallet, så vi visste at mye kunne ha forandret seg siden da. En myr vi regnet som lovende, var dessverre ganske igjengrodd.

*IMG_7029
Malaisefelle på myr ved Sekserbua øst for Koppang. Steffen tar GPS-koordinater. (Foto: L.K. Hagenlund).

Vi var så heldige å ha med oss eksperthjelp fra Finland: Jukka Salmela har tolv års erfaring fra forskning på insekter på myrer og hjalp oss å bli bedre kjent med indikatorarter for rikmyr. Indikatorarter (i dette tilfellet planter) har spesielle krav til habitatet, noe vi kan bruke til å fortelle oss om en myr er fattig eller rik.

Snø ingen hindring! (Foto: J. Salmela)
Snø ingen hindring! Bugs beware! (Foto: J. Salmela)

Vi fikk satt opp fire Malaisefeller mellom Rena og Engerdal. De andre myrene vi hadde sett oss ut var fremdeles snødekte, så der regner vi med å sette ut feller i løpet av mai. Da vi skulle dra kom kong Vinter på besøk nok en gang, men vi besøkte fellene våre en gang til, ristet av dem snøen, og så at vi allerede hadde begynt å få fangst av soppmygg og småstankelbein.

*IMG_7033
Ikke mess med biologer med øks og blomsterpinner! (Foto: L.K. Hagenlund)
*IMG_7052
“Kun ute etter insekter, jeg lover!” (Foto: G.M. Kvifte)

Velkommen!

Velkommen til bloggen for artsprosjektet Insekter på rikmyrer i Hedmark!

Rikmyrer er levested for et rikt mangfold av planter og insekter, deriblant en rekke sjeldne og rødlistede arter. Universitetsmuseet i Bergen skal i samarbeid med de tre øvrige universitetsmuseene, samt forskere i Tyskland og Finland samle inn og identifisere materiale av en rekke insektgrupper på rikmyrer i Hedmark.

Målet med prosjektet er å gi nye koordinatfestede funn av mindre kjente insektgrupper med referanse til naturtyper. Vi vet at vi fremdeles mangler mye kunnskap om hvilke insekter som lever i Norge og forventer å finne arter som aldri før har blitt funnet i verken Hedmark eller Norge – eller som ikke engang er kjent for vitenskapen!

Gjennom feltsesongen i 2016 kommer vi til å ha insektfeller stående på utvalgte myrer fra Alvdal i nord til Elverum i sør, såkalte malaisefeller som ser ut som et telt av myggnetting. Hvis du befinner deg i området kan det hende du ser oss med hodet langt inni en insekthåv eller vandrende rundt på myra med en merkelig støvsuger! Kommer du om kvelden vil du kunne observere oss og nattsvermerne svermende rundt en kraftig lampe… Kort sagt så bruker entomologer mange ulike fangstmetoder fordi det er så mange ulike insekter å finne og ikke alle kan samles på samme måte. Men vi er vant til å få mange nysgjerrige blikk!

Det er forresten bare hyggelig å svare på spørsmål fra forbipasserende, så ta gjerne kontakt om du ser oss!

I prosjektet vil vi spesielt fokusere på ulike tovinger, døgnfluer, vårfluer og teger. Av tovinger har vi fokus på familier av stankelbein, sommerfuglmygg, sviknott, soppmygg, dansefluer, spinnmygg, våpenfluer, sumpfluer, vannfluer, sneglefluer og øyefluer.

Insektene vi samler inn blir sendt til spesialister for artsbestemming. Deretter vil de bli lagret i alkohol, satt på nål eller laget mikroskopslides av avhengig av gruppen, etikettert og innlemmet i samlingene ved de involverte universitetsmuseene. Alle funnene vil bli digitalisert og lagt inn i Artskart. Arter som ikke er representert i strekkode-biblioteket vil bli DNA-strekkodet i samarbeid med NORBOL.

Se gjerne også artikkel om prosjektet hos Artsdatabanken.